Tale på helselagets basar 4.1.2020

Jeg er en mann nogenlunde midt i livet som «reiser rundt og gjør me te åt folk», som ein eldre herremann fra Hedalen sa til meg en gang. Jeg har kompetanse kun på én ting, og det er nettopp det, «å gjøra me te åt folk».

Jeg har ikke mer greie på økonomi enn andre, jeg har ikke mer greie på hvordan man oppdrar barn enn andre, jeg har ikke mer greie på å være en god mann og en grei sønn enn andre, og jeg er forholdsvis udugelig når det kommer til nevenyttig arbeid som snekring, skogsdrift og annet skikkelig arbeid. Men jeg prøver.

Jeg prøver å leve et anstendig liv, jeg prøver å få til ting jeg ikke kan og jeg prøver å lære barna mine gode mellommenneskelige verdier. Jeg prøver. Og det får bli nøkkelen for denne talen. Å prøve. Jeg skal prøve å si noe vettug som gjør at det ikke blir et bortkastet kvarter som dere aldri får tilbake, men forhåpentligvis et kvarter som noen kan kjenne seg igjen i.
Jeg har lyst til å sette fokus på psykisk helse.

Jeg vil bruke egne erfaringer for dere i kveld for å snakke om hva psykisk helse er. Det er stort fokus på det i dag. Antidepressiva er et legemiddel med høy frekvens ut apotekdørene, selvmordstallet i Norge er bedrøvelig skyhøye og det virker som vi sliter mer enn noen gang med tunge sinn og vonde tanker.

Jeg vil fortelle om tre hendelser i mitt liv der jeg har fått kjenne på hva det vil si å møte på tungsinnet. Hva jeg definerer tungsinn som er jeg litt usikker på. Har jeg bare vært lei meg, eller har jeg vært deprimert eller er det angsten som har meldt sin ankomst. Jeg tror kanskje litt av alt.

Den første gangen jeg kan huske jeg var en blanding av engstelig, redd og lei meg var i forbindelse med leirskolen. Jeg gruet meg som en hund da det nærmet seg avreise. Vi skulle reise sammen med begning og begnadøling, og selv om det kan være skummelt nok i seg selv så var det nok ikke der skoen trykket. Jeg husker den siste kvelden før avreise.

Og jeg husker det i detalj. For meg virket denne turen som en landing på Mars. Utenkelig og uoppnåelig. Jeg prøvde å forklare hva jeg var redd for, men ble trøstet med at dette ikke var farlig og at ingen hjemme kom til å dø, og at Brukserudberga sannsynligvis så nogenlunde like ut når jeg kom tilbake. Og med visshet om at fjellfasongene stod selv om jeg reiste fikk de lurt meg om bord på bussen på vei til leirskole. Det skulle bli så gøy.

Jeg skulle få masse nye venner og jeg skulle få oppleve ting jeg ikke hadde vært med på før. Jeg holdt ut i ca to døgn. Jeg prøvde. På kveldene ble det verst. Da vi skulle finne på ting som ungdommer finner på på kvelden så var det en uro i kroppen min og en forferdelig hjemlengsel. Følelsen i beina var borte og det opplevdes litt som man gikk rundt med en trang hjelm med vatt inni.

På dag tre måtte Eldor ta telefonen hjem til mamma, en telefon som han nok skjønte var ubeleilig, da det er langt å kjøre til Haraldvigen. Men telefon måtte tas, Eldors pedagogiske evner hadde ikke nådd fram til Ludvig som satt og skalv på båtripa. «Je trur de bli nøykt førr å hente`n», sa Eldor til mamma. Asle og mamma fikk en tur til Sørlandet, og jeg fikk komme hjem. Bruskerudberga sto som før. Heldigvis.

I researchen til talen kikket jeg på Haraldvigens hjemmeside og der står det: «Minner for livet: Leirskole på Haraldvigen er en liten uke i paradis for barn og unge. Vi vet hvor viktig leirskoleminnene fra grunnskolen er, både for det året du deltar – for tryggheten i videre oppvekst , og for minneboken senere i livet. På Haraldvigen skal alle med i båten». Lærdommen får være at det kan være langt mellom teori og praksis noen ganger. Men jeg prøvde.

Årene gikk, Bruskerudberga sto, jeg begynte på videregående. På Gjøvik. Stort sett alle andre reiste til Fagernes og Leira. Det var langt til Gjøvik for en i overkant heimkjær og trygghetssøkende Hedøling. Hjemlengselen var fortsatt stor, og da min bestemor Gerda døde 59 år gammel, ble savnet og røttene til hjemstedet enda sterkere. Jeg reiste hjem fra Gjøvik hver helg, noen ganger også midt i uka. Russ feiret jeg ikke fordi jeg heller ville hjem til Lokalet og spille teater.

Så kom jeg inn på Teaterhøgskolen og flyttet til Oslo. («Det e nå utrulig at detta har gått bra» kan dere tenke). Og ja, det er litt utrulig at det gikk bra. Og det holdt på å gå gæli. Jeg var veldig klar for å flytte til Oslo. Jeg var supermotivert for teaterhøgskolen og følte meg svært heldig og privilegert over at jeg hadde kommet inn på den skolen.

Det gikk fint det første halvannet året. Frem til 11.september 2001. Da begynte bakken å skjelve under bena mine igjen. Jeg ble redd. Redd for å gå ut. Jeg var redd for å være i Oslo. Jeg sov ikke, jeg begynte å bli ufokusert på skolen, og opplevelsen av å miste følelsen i beina og være innkapslet i en hjelm med vatt meldte igjen sin ankomst, men denne gangen på en litt mer alvorlig måte.

Utrygghetsfølelsen som terrorangrepet 11.september 2001 utløste, ble til en dypere depresjon og angst som ikke var god å sette fingeren på. Jeg var veldig mye lei meg og tungsinnet greide jeg ikke å få vekk. Det endte med sykmelding fra Teaterhøgskolen og et halvt år med antidepressiva og sovemedisin.

Disse tingene var og er fortsatt litt vanskelig å snakke om fordi det var så lite konkret. Jeg er ganske sikker i ettertid på at det var terroren 11.september som utløste det, men reaksjonene i ettertid hadde jeg ingen kontroll på, og jeg visste heller ikke hva det var.

Et beinbrudd er enkelt å snakke om fordi det er tydelig og konkret, hvordan man har det inni seg i de tyngste tidene er ikke så lett å snakke om fordi det er så lite håndfast og man vet ofte ikke hvor det kommer fra. I tillegg er lista dessverre litt høyere for å snakke om depresjon og angst enn lungebetennelse.

Jeg kom meg gjennom sykdommen på teaterhøgskolen og startet i en ny klasse. Jeg hadde vokst veldig som menneske i det halve året jeg var borte. Psykologtimer og samtaler med gode venner og familie gjorde at jeg på ny kunne krumme nakken og fullføre studie mitt.

I 2004 startet jeg på arbeidslivet med etter hvert fast ansettelse på Rogaland Teater i Stavanger. Arbeidsoppgavene var mange og krevende. Det er et luksusproblem å ha mye jobb i min bransje, men det skulle etter hvert vise seg å bli en og to veiver for meget.

I 2005 møtte jeg Grethe som nå er min kone, i 2007 kom Ole til verden og i 2010 kom Siri. Det er de tre fineste tingene som har skjedd meg, og livet fikk annet fokus enn jobb. Som singel og ung skuespiller går det an å prøve på en forestilling på dagtid og spille en annen forestilling på kveldstid 5-6 ganger i uka. Men dette ble som familiefar ekstremt vanskelig for meg å balansere.

En vanlig dag var å følge Ole i barnehagen, gå på jobb på dagtid, hjem klokka tre, spise middag og hvile frem til jeg skulle være tilbake i sminkestolen klokka 18. Det gikk en stund, men så begynte den dårlige samvittigheten å melde sin ankomst. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke følte at jeg kom forberedt godt nok på jobb.

Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var nok tilstede hjemme. Dette er ikke en helt ukjent problemstilling tror jeg. Jeg begynte tidlig høsten 2009 å føle at noe var gæernt med kroppen min. Jeg var veldig sliten, hadde kort lunte både på jobben og hjemme. Jeg opplevde meg selv som en dårlig skuespiller, en dårlig samboer og en dårlig far. Jeg begynte å få problemer med huden. Huden på overkroppen brant og jeg gikk uten t-skjorte hjemme fordi det var ubehagelig å ha klær på overkroppen.

Jeg gikk til lege og tok tester for alle tenkelige og utenkelige somatiske sykdommer, men ingenting feilet meg. Jeg nektet å innse at det kom av at jeg var utslitt. Sånn holdt jeg på hele høsten 2009 før jeg en desemberkveld brøt sammen i ukontrollert gråt rett før jeg skulle ut på scenen og spille hovedrollen i et Knut Hamsun stykke. Forestillingen ble avlyst. Men jeg kom meg på bena igjen og fikk spilt de siste forestillingene før jul og tenkte at en god juleferie ville gjøre susen.

Men her skulle det ganske rett etter nyttår, når jobbingen var i gang, vise seg at det trengtes mer enn en juleferie for at jeg skulle komme meg på beina igjen. Jeg begynte igjen å jobbe dagtid og kveldstid og i februar/mars kjente jeg igjen de samme symptomene. Huden på overkroppen begynte å svi og jeg ble fryktelig irritabel og tungsinnet. Denne gangen forsto jeg hva det var og ble sykmeldt i 4 måneder. Rett ut. Fullstendig utkjørt.

Da jeg igjen begynte å jobbe, spurte jeg Rogaland Teater om jeg kunne gjøre ett stykke om gangen. Altså kun spille på kvelden eller øve på dagen. Dette sa styret nei til pga økonomiske årsaker, ettersom jeg forsto. Jeg snakket med teatersjefen som sa jeg måtte begynne å jobbe dobbelt igjen fra høsten 2010. Den telefonsamtalen husker jeg veldig godt. Og det jeg husker best er følelsen etter samtalen.

Jeg sto på verandaen i Skimten en fin vårdag. Jeg la på. Så satte jeg meg inne i stua og så kjente jeg at det knytta seg i brystet mitt. Og det er nesten komisk, men sviingen på huden kom umiddelbart tilbake. Det var akkurat som at kroppen trakk inn alt av nødbremser. Så reiste jeg meg opp av stolen, hentet pcen og skrev oppsigelsen min. Jeg sa opp fast stilling som skuespiller på et av Norges aller beste teaterhus.

Galskap var det mange som sa. Du må tenke deg grundig om. Dette kommer du til å angre på. Og alt som ble sagt var rett. Det var galskap, men jeg hadde ikke noe reelt valg. Hadde jeg gått tilbake og jobbet dobbelt vet jeg at det hadde tatt kort tid før jeg var satt ut av spill igjen. Så i 2010 ble jeg freelance skuespiller. Og i 2010 hadde jeg lært fryktelig mye om min egen psyke.

Så; hvorfor har jeg nå fortalt disse tre historiene. Fordi jeg fortsatt kjenner på disse tingene. Jeg er fortsatt et menneske med stort behov for trygghet. Jeg er fortsatt mye redd. Og det skal ikke mye til før jeg blir en Ludvig som helst vil ligge innerst. Jeg er fortsatt veldig hjemkjær, kanskje på grensen til det sykelige. Jeg blir fortsatt påvirket av ytre omstendigheter.

Når det er terrorangrep i en europeisk by, når båtflyktninger drukner, når stadig flere snakker om klimakrisen, når det hisses til krig av mektige statsledere, når det trues med skolenedleggelse og hjemstedet mitt kjemper for sin eksistens, når det er spådd dårlig vær over vidda og jeg skal hjem, når jeg er på turnè og vet vi skal lande i kuling i Ålesund, eller når Liverpool igjen ser ut til å glippe tittelen så blir jeg Ludvig som vil ligge innerst.

Jeg har etter at jeg ble overarbeidet i 2010 fått en mindre toleranse for hvor mye jeg evner å jobbe. Jeg har fått veldig dårlig simultankapasitet. Jeg prøver å balansere arbeid og privatliv etter beste evne og har fortsatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til på alle områder. Men jeg prøver.

Og jeg tror at mange har det som meg. At man har behov for trygghet, at vi blir engstelige og at vi ikke føler vi strekker til. Det jeg har lært meg er at det hjelper å snakke om det. Og det hjelper også å lytte til andres problemer. Snakk med vennene dine om ugreie følelser så er jeg sikker på at det kontres med forståelse og kanskje en og annen tilsvarende bekjennelse.

Vi må ta de tunge dagene og de tunge tankene ved roten. Det er ingen grunn til å dyrke bekymringer og negative tanker. De er som løvetann og gror godt av seg selv. Dra de opp med roten. Det har jeg troen på at kan gjøres med åpenhet og samtaler. Når venner spør deg; hvordan går det med deg om dagen, tør da å si at ting kunne vært bedre om det er tilfelle, kanskje kunne det vært bedre med vennen din også, og kanskje kan dere sammen komme et skritt i riktig retning.

Vi må ta vår psykiske helse på alvor, og det tror jeg starter med at vi fjerner skammen og fordommene om å snakke om ting som ikke alltid stemmer med glansbildet av oss selv. Vi er mer sammensatt enn et smilende familieportrett på Facebook, men vi begynner å tro at alle har det så bra fordi det er kun utsiden vi ser. Men vi har alle vårt og det e nokko i alle garder.

Prøv å vær raus med godord til hverandre, prøv å vær raus med fremsnakking, prøv å vær raus med klemmene, prøv å vær raus med åpenhet, prøv å vær raus med deg selv, og vipps; verden blir et rausere sted. Det trenger vi.
Vi får bare prøve.

Med ønske om et riktig godt nytt år takker jeg for meg, og vil avslutte med en sang jeg synes passer godt til temaet, akkompagnert av Anne. Takk for meg.

We shall overcome,
We shall overcome
We shall overcome, some day

Oh, deep in my heart
I do believe
We shall overcome, some day

We`ll walk hand in hand
We`ll walk hand in hand
We`ll walk hand in hand, some day

Oh, deep in my heart
I do believe
We shall overcome some day

We shall live in peace
We shall live in peace
We shall live in peace, some day

Oh, deep in my heart
I do believe
We shall overcome, some day

We are not afraid
We are not afraid
We are not afraid, today

Oh, deep in my heart
I do believe
We shall overcome, some day