75 års fredsfeiring sommeren 2020

Det skrives mye nå om den siste krigsvinteren 1944–45 og om «gutta» på skogen. Jeg ble kjent med mange av dem, og har noen minner fra den tiden.

Her på Storrustemoen hadde vi posthus mellom Vidalen og Vassfaret, og sykestue for dem som trengte doktorhjelp. Derfor ble det mye hemmelig trafikk.

Det begynte sommeren 1944 med en mann som skulle være med oss i slåtten.
Han hadde dekknavnet Jim, «for alle hadde dekknavn». Egentlig hette han Einar Bergom, og det var han og broren Harald som startet firmaet Bergom Bil A\S i Hønefoss etter krigen.Han forsvant til Vassfaret etter noen uker.

Posten gjemte far i høyet, eller i en vedstabel under låven. Når det kom noen for å hente post, hadde de et passord de skulle si, så vi visste det var
rett mann.

En koselig kar som kom ofte, var Rollo. Hans rette navn var Einar Høvding.
Det var han som kjøpte vraket av det tyske slagskipet Tirpitz til opphogging, og startet firmaet Einar Høvding A\S etter krigen.

Moe, eller Erling Malm var han som holdt minnetale ved båra til Per Bruskerud
ved Ellingbu, før de kjørte kista til bygda med hest.

Paul Strande kjente vi under krigen, men hadde mye kontakt etter krigen også. Da vi hadde fredsfeiring på Bautahaugen i 1995, holdt han tale, og kom da sammen med Nils Viker og Asle Enger.

Vassfar-Harald eller Martin Olsen var innom noen ganger, men husker han best da han kom like etter freden og hadde med seg dama si. Det var skuespillerinne Stella Dybwad.

Det var ganske stort for oss småjenter å få hilse på en ekte skuespiller.
Falk, eller Nils Frøisland, ble i «sykestua» på 2. etg. en måned. Han hadde ødelagt kneet sitt og gikk med krykker. Doktor på Bagn var orientert, og han kom om natta. Bilen stod parkert ved vegen, og da skjønte de at noen var syke. Da ble det helst at jeg og søster mi hadde vondt i halsen, brennkopper osv. Men vi var nok på skolen dagen etter.

Det var i denne tiden det hendte det som vi stadig var redde for skulle komme, og det var rassia Det kom melding en kveld at «tyskera» var på vei oppover fra Nes. Nils hadde mange engelske ting på rommet sitt, og deriblant radio som tok inn London. Det var snø ute og mørkt. Så da åpna de vinduet og kasta alt ut i snøen, og fikk stabla Nils ut på et par ski. Heldigvis kom melding at faren var over.

De hadde doktor Poulson i Vassfaret, som jeg husker kom innom sammen med Nils Viker. En gang hadde de gått gjennom dårlig is på elva, og kom klissvåte.

Det var to damer i Vassfaret denne vinteren. Aslaug Pettersen hadde også mannen sin, Leif, der, de var fra Hønefoss. Berit Frøisland, var sykepleier og kom senere på vinteren. Hun var søster til Nils. Aslaug fikk seg en symaskin og sydde skjorter og overtrekksklær til gutta av fallskjerm.

Mor og tante Marit sydde også skjorter til gutta, men fikk beskjed om at fant «tyskera» så mye som en tråd av fallskjerm, var det over og ut. På loftet vårt var det isolert med sagflis, og der gravde de ned sømmen.

Å få oppleve fredsdagene kan ikke beskrives. Derfor er det så viktig at vi tar vare på 8. mai. Jeg var også med ved Søre Landsend den fine dagen da gutta kom fra Vassfaret. Der fikk de servering. Siden var det mange, mange hester som hadde arbeid med å kjøre ut alt fra Vassfaret den sommeren.