En øvelse i medfølelse
Noen tanker i disse koronatider

Erling J. Pettersen

Riktignok brukte vi særkalker av plast, som biskopen I Hamar hadde gitt beskjed om, men vi opplevde som ellers at det er godt å komme sammen. Og så plutselig, bare fire dager etter gudstjenesten, kom beskjeden om at alle landets kirker avlyser gudstjenester to uker i første omgang. Og at samfunnet ellers avlyser og stenger alle typer kultur-og idrettsarrangementer, skolene stenges.

Vi har det siste døgnet fått klar beskjed om strenge forholdsregler.
Min første tanke var å dra til vårt tilfluktsted i Hedalen, der vi har hatt hytte i mange år. Men så kom det klar beskjed fra kommunen om å holde seg hjemme til vi vet mer, en fornuftig beslutning for å hindre smittespredning.

Og mange i det vesle lokalsamfunnet som vi er blitt så glad i, må endre på godt innarbeidete vaner. Og folk spør seg naturlig nok: hva nå ?

I denne første fasen tror jeg det viktigste er å ikke bli lammet av frykten for det ukjente. Jeg synes informasjonen vi fikk torsdag da regjeringen «stengte Norge», som det stod i en overskrift, var konkret og god. Og første regel må rett og slett være å følge de rådene vi får i hver ny fase.

To ord festet jeg meg ved : dugnadsånd var det ene. Der står små bygdesamfunn sterkere enn byene. Folk er vant til å stille opp for hverandre. Det andre var et ord som byrådslederen i Oslo brukte mye: solidaritet. Og han var ikke alene om å bruke det ordet, som handler om å ta ansvar for de svakeste blant oss.

Jeg tror noe av det viktigste er å vise praktisk omsorg for de mest sårbare. Og når vi ikke kan gå rundt og klemme på hverandre , er det mange andre måter å vise omsorg på. Kanskje kan en telefonsamtale, som garantert ikke er smittefarlig, være en enkel måte å vise at vi bryr oss ? Hvem er det som kunne trenge en telefon med oppmuntring ? Jeg tror de har rett som sier at nå må vi være kreative.

Vi er midt i fastetiden, som også er en spesiell tid for å vise hverandre omsorg. I år leser vi hjemme en liten bok med betraktninger i fastetiden av svenske Peter Halldorf, «Inn i mysteriet» (Verbum). Han sier at fastetiden ikke er en åndelig triatlon med fokus på hva vi skal avstå fra, den er en øvelse i kjærlighet og oppmerksomhet.

Og i de livsnære betraktningene hans minner han oss stadig om at fasten er en tid for å vise solidaritet. Det tenker jeg vi skal ta til oss i den situasjonen vi er havnet i med koronaviruset som nå setter dagsorden for så mye.

Peter Halldorf avslutter hver betraktning med en liten bønn. Og jeg tror disse enkle ordene kan være gode å ta med seg:

«Gud, la denne fastetiden bli en øvelse i medfølelse. Dra oss mot vår neste, den sårede, den som alle går forbi…»