Sør-Aurdal KommuneTv | RSS Archive Feed


Sist oppdatert: 21.03.2020 11:47	75 årsminne – hemmelig forsyningstjeneste i Sør-Aurdal
	ARILD HAGLUND Gjennom oppveksten i Hedalen overhørte jeg stundom mine foreldres betraktninger om krigen og okkupasjonen. Ett inntrykk festnet seg hos meg. Midtvinters 1944/45 hadde det oppstått et akutt forsyningsbehov for «heimefronten i Vassfaret». Dette måtte løses gjennom nettverket av milorgtilknyttede husholdninger. Dette inntrykket finnes solid bekreftelse for i boka som sjefen for Base Elg daværende major (senere general) Paul M. Strande (1912 – 2008) ga ut i 1977 «Fallskjermer over Vassfaret». I tilknytning til planlegging av de første kursene i Vassfaret gjengis noen sitater fra boka. Side 54: «Det største og vanskeligste problem ved å samle innpå 100 mann på skauen på ett sted i fire–fem uker, var likevel matforsyningen». «..en kar som pekte seg ut som et mer enn brukbart emne til forsyningssjef. Det var en begnadøling ved navn Rasmus P. Piltingsrud.» «Piltingsrud hadde allerede hjulpet Martin (Olsen. Min anm.) og Odd (Oddvar Sandersen. Min anm.) og skulle nå komme opp med noe proviant en av de nærmeste dagene.» Side 63: «Distriktet skulle være vår forsyningssjef Piltingsrud behjelpelig med å skaffe matforsyninger. Rasmus P. Piltingsrud som fikk dekknavnet Petter skulle helt og holdent ofre seg for denne oppgaven.» Side 62: «Uten mulighet for å få kjørt inn forsyninger fra bygda og uten enda å ha fått noe matforsyninger å snakke om luftvegen, bestemte vi oss med tungt hjerte for å utsette de første fem ukers kurs i Vassfaret til 5. januar 1945.» Martin Olsen og Oddvar Sandersen utgjorde rekognoseringspartiet som hadde operert i området siden 30.8.1944. De hadde knyttet kontakt med nærmeste milorgdistrikt og begynt bygging av våpenlagre ved mottak av 7 flyslipp i Vassfaret. Disse karene var ikke noen hvem som helst i denne sammenhengen. Knapt noen Kp.L-mann hadde mer «ansiennitet» i å instruere milorgfolk enn Martin Olsen gjennom to tidligere undergrunnsoppdrag i det okkuperte Norge. Strande gjengir side 51 ei stemningsskildring fra denne fasen da kursplanlegginga pågikk mest intenst. «De ivrigste tror jeg nesten var Martin og Odd. De var nærmest vilt begeistret for at vi skulle begynne med lengre sammenhengende kurser, og de så med forventning fram til en livlig virksomhet.» «.., de hadde (tidligere) måttet innskrenke seg til å instruere noen ganske få mann av gangen og bare få dager hver.» Se kartoversikt med navn på noen kjente «ekserserkaserner» fra denne perioden av våre bygders - og Norges - historie.