 |
SAVINI ASPHOLT
Jeg hadde en veldig vakker opplevelse med et dikt av Inger Hagerup for
noen år siden. «Alt som er nær meg», heter diktet. Opplevelsen var så
magisk og vakker, at jeg vet ikke om jeg kan fortelle om den, og jeg vet
ikke om folk vil tro på den. Vakre ting er vanskelige å tro ofte. Tenk
at vi har et innarbeidet uttrykk i språket vårt som sier at noe er «for
godt til å være sant». Det sier litt om vår holdning til livet.
Jeg kom nettopp hjem igjen etter å ha vært på Karmøy og hatt fotoutstillingen «Jordens Kjærtegn» på Galleriet Kopervik Kulturhus. Utstillingen handler om alt som er nær meg – og om den magien, den rikdommen og skjønnheten som åpner seg for oss når vi bare åpner øynene for det som er – akkurat Her, akkurat Nå.
Bildene er for det meste nære, nære bilder av naturen – tatt innimellom lyng og mose i skogbunnen. Det er fantastisk å se hvordan virkelighet på virkelighet åpenbarer seg bare man går tett nok på noe, dypt nok inn i noe. Det er som med oss mennesker. «Dypt i mitt hjerte åpner seg rom etter rom», skriver Inger Hagerup i diktet, før hun fortsetter: «...alt som er nær meg gir meg klarøyet svar...». Den storheten som vi er vant til å se på som noe som er utover, i landskapet, i universet... Det er som om den samme storheten kan åpnes når vi ser innover, når vi ser dypere...
Finnes det bunn i et menneske?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på den opplevelsen det var for meg å se disse små, små skapningene jeg har fotografert i naturen – forstørret, lyssatt, verdsatt – på hvite gallerivegger. Det er jo rommet av den mykheten, tilstedeværelsen, den stillheten og kjærligheten jeg opplever i naturen – som jeg inviterer flere inn for å se.
Øyeblikkene.
Det var noen små, hvite blomster i et ferskvann i Brasil. De så nesten ut som snøkrystaller. Om morgenen åpnet de seg, midt på dagen visnet de. I disse få timene de blomstret, fulgte de solen med ansiktet. Millimeter for millimeter vendte de seg med den, som det eneste formålet de hadde i livet – var i disse få timene å drikke sollyset.
Hvor mye har ikke vi mennesker å lære av naturen?
En morgen i Hedalen. Dagen før hadde det regnet, og store dråper hadde lagt seg som perler i skogen. Om natten hadde kulden frosset vanndråpene til is. I morgensolen begynte de igjen å smelte. Noen minutter var dråpene både vann og is, og solen skinte inn i dem – og det finnes ingen dronning i verden som har mer ekte og funklende juveler enn noen lyngblader i skogbunnen i Hedalen hadde i disse korte øyeblikkene.
Eller en høstdag da elven var i ferd med å fryse til is. Ofte, når elven fryser til is – danner det seg først en overflate av is på vannflata. Denne gangen var det annerledes – iskrystallene dannet seg samtidig i hele dybden av elven – og deler av vannet var flytende, deler var frosset – og mye var et sted midt i mellom. Et øyeblikk danset solstrålene inn i vannet, lyste opp fargene i steiner, løvblader, vann og is. Solstrålene traff noe som lå i elvebunnen og lyste blått og hvitt mot meg. Jeg vet fortsatt ikke hva det er, men bildet får ofte mye oppmerksomhet og mange spørsmål fra de som ser det.
Undring. Ukjente landskaper, så nær.
Naturen holder aldri øyeblikket fast. Vanndråpene er der som juveler i ett øyeblikk, så faller de og forsvinner i jorden. Øyeblikket er – et øyeblikk. Så er det borte. Alt forandres hele tiden. Ting kommer, ting går – det er selve livets natur. Alt som lever er i endring. Et øyeblikk lyser solen opp en liten skapning i skogbunnen. Neste øyeblikk kommer regnet. Eller natten. Og naturen er, ren aksept. Den kjemper aldri mot livets natur.
Hvert øyeblikk eier sin egen skjønnhet.
Vi mennesker derimot, holder gjerne fast. Vi liker ikke endring, vi liker ikke at noe er ukjent – at vi ikke vet hva som skal skje. Vi liker ikke det faktum at vi er dødelige, eller at vi ikke er evig unge... Vi holder fast fortiden, vi drømmer om (eller bekymrer oss for) fremtiden – og i dette fokuset på fortiden og fremtiden, så mister vi nåtiden. Vi mister øyeblikket.
Men når vi protesterer mot endringene livet er, når vi protesterer mot vår egen forgjengelighet, vår egen aldring – mot livets regnværsdager eller solskinnsdager eller stormer eller netter – så kjemper vi mot livet selv.
I å fornekte døden, mister vi åpenheten for livet.
Den rikdommen som åpner seg når vi aksepterer livet, når vi aksepterer endringene – når vi lar fortiden være fortid og fremtiden være ukjent, når vi lar hvert øyeblikk få eie sin egen skjønnhet og vi er tilstede i dette øyeblikket, i denne skjønnheten... Den rikdommen er det jeg håper å kunne dele et bittelite glimt av i bildene mine.
Det var et slikt øyeblikk, da jeg var åpen for livet og for øyeblikket – at mitt eget hjerte snakket til meg, igjennom Inger Hagerups stemme i radioen for noen år siden. Jeg skal ikke fortelle historien nå.
Men det er slike øyeblikk da livet åpenbarer seg som så vakkert og så magisk –
Det er så godt at det må være sant.
Bildene fra utstillingen er tatt av Sujan Arnbjørn Lærdal