Vassfaret fredsvåren 1945

STEIN ARILD GULSRUD

Etter åpning av utstilling og avduking av minneplate i forbindelse med Base Elgs operasjon i Vassfaret, ble Edvard Gulsrud fra Begnadalen oppfordret til å fortelle sin historie om vårdagene i Vassfaret 1945.

Edvar Gulsrud på Bjørke

Dette er Edvard sin historie om tiden i Bjørke og de påfølgende dagene:

Etter trefningen mellom tyskerne og hjemmefronten på base 4 i Eggedal ble det meldt om at det var behov for mer mannskap på base 3 i Vassfaret. Dette fordi de regnet som sannsynlig at tyske tropper ville komme videre over dit.  Det var grunnen til at det ble sendt hjemmefrontsoldater fra Buvassfaret i Begnadalen for å bidra i Vassfaret.
 

Jeg startet turen sammen med min yngre bror, Ola. Jeg var 24, og han var 21 år. Vi visste i utgangspunktet ikke hvem som skulle være med, og vi fikk ikke gå fra bygda før det ble mørkt om kvelden. Alt skulle selvfølgelig være hemmelig, selv mor og far måtte ikke vite hva vi skulle ut på.

Vi fikk beskjed om å gå til Hedalslinna der vi skulle vente på et «signal». Vi gikk om Roabrua og over elva til Granheim. Innen vi startet på «linna», hadde det sluttet seg enda fem karer til gruppen. Det var Olaf Ellefsen, brødrene Anton, Kristian og Sverre Hagen samt Einar Arnesen.

Dette var alle soldater fra hjemmefrontens tropp 2 i Buvassfaret. Dermed var vi sju mann som vandret spente oppover. Like før den første «storsvingen» hørte vi signalet vi lyttet etter, og Ragnar Piltingsrud dukket frem fra skogen.

Han fortalte oss at det skulle stå en bil ved Nerbykrysset som skulle ta oss til Landsend, og da vi kom til krysset, sto riktig nok drosjen der, men den var punktert på to hjul, og ferden måtte gå videre til fots.
 

På morgenkvisten kom vi frem, regnvåte og slitne, la vi oss på gulvet i Bjørke og fikk 3-4 timer etterlengtet søvn før nye oppgaver ventet.

Bjørke i Vassfaret høsten 2015
 

Noen fikk i oppgave å bære våpen, ammunisjon, mat og annet nødvendig utstyr som var i kontainere fra flyslippene. Disse ble fraktet til et lager som var godt skjult for tyskerne.
 

Nestkommanderende spurte om det var noen snekkere blant oss, dermed ble det min jobb å snekre senger. Det var grove materialer og dårlig verktøy, men senger ble det.
 

Morgenen etter skulle jeg ut i et nødvendig ærend, og da jeg åpnet døren, sto det en flokk med hedølinger på gårdsplassen og gjorde honnør. Dette var karer som også skulle være med å frakte bort utstyr etter flyslipp, og fordi jeg var uniformert, trodde de jeg var offiser - derav honnørhilsenen.

Misforståelsen ble fort oppklart etter hvert som jeg ble gjenkjent.

For å frakte bort utstyr etter flyslippene ble det delt inn i lag på ti mann hver hvor det skulle gå en lagfører foran, og en bak, for å se til at alt kom frem til Bjørke. Det var mange lag i aksjon, men likevel tok det to–tre dager før alt var på plass.
 

Hver kveld gikk vi fra Bjørke, over Aurdalsdammen til ei hytte, hvor det var en badstue. Vi badet mellom isflak i fjorden og gikk inn i badstuen etterpå. Det gjorde godt i en sliten kropp!

Etter at flyslippene var ryddet bort, ble det noen roligere dager i påvente av eventuelle tyske tropper. Etter hvert som det ble klart at det ikke kom tyske tropper mot Vassfaret, og at tyskerne hadde kapitulert, fikk vi beskjed om å gå til Landsend, hvor det sto biler klare for å ta oss til Hønefoss fengsel for å holde vakt over fanger. Der satt det nazister, samt russiske og engelske fanger som var igjen etter at tyskerne hadde reist fra Hønefoss. Vi voktere hadde teltleir i Schjongslunden.  
 

Vi fortsatte vårt virke i Hønefoss til 16. mai. Da ble vi kjørt til Oslo (hvor vi overnattet i tomannstelt på Bjerkebanen) for å defilere i 17. mai-toget. Det ble en minneverdig dag. En av kommentarene jeg husker ekstra godt, var en dame som pekte på oss og sa: «Dette må være engelskmenn, - se de blanke skoene og de fine uniformene!» Jammen litt av noen engelskmenn, vi gutta som kom fra Valdres΄ dype skoger.
 

I folkemengden den dagen traff  jeg også et eldre ektepar som jeg kom i snakk med. De lurte på hvor jeg kom fra og fortalte at de hadde en sønn som var ute i felten. De hadde ikke hørt noe fra ham på lenge, og de visste ikke om han levde eller var drept. Jeg spurte hva han het og kunne med stor glede fortelle dem at han var min lagfører, og at hen levde i beste velgående. De gråt av glede over denne opplysningen. Det var mange gledesscener den dagen, og dette var en av dem.
 

Påfølgende dag reiste vi tilbake til Hønefoss, og etter noen dager ble vi dimittert og kunne ta fatt på hverdagen igjen.
 

Det kunne nok fortelles mye mer om disse dagene men dette var i store trekk min opplevelse.

• Se oppslaget Minneplate og utstilling på Bjørke i Vassfaret.