Glimt fra Saudi-Arabia – del 2

SOLVEIG LIE

I tidsrommet 1990 til 1994 var familien min bosatt i Saudi-Arabia. I en serie på tre oppslag prøver jeg å gi leserne innsyn i et samfunn og en kultur som er svært forskjellig fra det vi opplever i Norge.

 

Fakta Saudi Arabia er som en stor familiebedrift. Der er det ikke nasjonalforsam-ling – ingen politiske partier er tillatt, og kongen utnevner regjeringen – som i stor grad består av familiemedlemmer. Kongen og hans brødre, nevøer, barn og noen barnebarn sitter på poster som statsminister, vise-statsminister, vise-vise-statsminister, forsvarsminister, utenriksminister, utdanningsminister, kommunalminister og innenriksminister osv. I 1932 grunnla Kong Ibn Saud det moderne Saudi-Arabia, og siden har alle kongene vært hans sønner. Han hadde 30 sønner fordelt på 22 koner. Borgerne har ingen politiske rettigheter. Hvordan kan det være å leve i Saudi Arabia som norsk kvinne? Dette er fra årene 1990 –1994 - i hovedstaden Riyadh.

• Her kan du lese del 1

Bo-standard og kvinnen bak sløret
Vi bodde i en compound med ca. 100 andre vestlige. Alle som jobbet innenfor compounden, var enten menn fra Sri Lanka eller Filippinene. De var jo kristne- (som oss). Rundt compounden gikk det en to meter høy mur med canvas på toppen, slik at det ikke skulle være mulig å stå på hustak borti gata og kikke inn til oss.

Ved inngangen var det væpnet vakt. Alle som kjørte inn, måtte identifisere seg. Det var selvfølgelig ikke langt fra en minaret, som ropte ut bønner fra soloppgang til solnedgang, fem ganger pr. døgn.

Det gjaldt å gå på butikken – godt mellom to bønner. For var man for sen, stengte butikken, lyset ble slukket, og alle som jobbet der, gikk til bønn. Det var bare å vente i mørket til de kom tilbake – hvis man da ikke var blitt jaget ut av butikken på forhånd. Men det tok bare ca. et kvarter

På en matbutikk, gestikulerte en tildekket kvinne til meg. Jeg gikk bort til henne, hun bøyde seg ned bak en mathylle så ingen andre skulle se – og løftet på ansiktssløret. Hun var blåslått i hele ansiktet.

Menn kan ha fire koner samtidig. Så bytter han ut en, kommer den 5. inn osv. Det står i loven at alle fire koner skal ”behandles likt”. Skal lure på hvordan det blir overholdt.

I Riyadh var det relativt vanlig at familier (med god råd) bodde i to etasjes høye murhus med lite vinduer. Ofte var det 3-4 like hus inne på et
lite område, med mur rundt. Så slik sett kan kvinner bare være innenfor murene hele sitt liv. De er prisgitt mennene.

De fattige bodde nok i leiegårder; skrale og gamle murhus, mens de aller fattigste bodde i blikktakleirer utenfor byen. De var som regel arbeidsinnvandrere fra Nord-Afrika. Saudierne er mer opphøyde muslimer enn andre muslimer fordi de har de to helligste moskeene: Mekka og Medina.

Muttawah- det religiøse politiet – og jeg
Det er ingen ting som tyder på at mye har endret seg i Saudi på disse årene. Den samme familien styrer – bare at gamlekongen er byttet ut to ganger med nye gamlekonger (halvbrødre). Noen form for demokratisering er helt utelukket. Det er ikke noe sted å samle seg.

Hvis en gruppe menn skulle komme til å samle seg på gata – over 5 personer – kom muttawaene og jagde dem fra hverandre. Muttawah – det religiøse politiet – gikk i brune lange kjortler – med brune sjal over hodet, og så veldig skumle ut. Sammenlignet med vanlige, mannlige saudiere som gikk kledd i hvite lange kjortler – alle med den røde og hvit-rutete duken over hodet med ”viftereim” på toppen. Noen hadde hvir duk under vifteremmen. Det var Design.

Det fantes ingen kino eller noen form for samlingslokaler. Det ble sagt at de fantes. Men de var ikke i bruk.

En gang jeg gikk i Gamlebyen sammen med flere (jeg gikk aldri alene) fikk jeg et rapp over anklene som sved kraftig. Jeg ble skreket til at jeg hadde litt for kort abbaya. Pisken de bruker – som er av bambus – er ca. en meter lang og med en liten messingkule på enden. Da gjaldt det å komme seg fort hjem!

En annen gang skulle jeg bare rett over gaten og hente noe hos sydama fra Filippinene – i luken på veggen. Jeg hadde glemt å ha på meg skautet! Plutselig kommer en Toyota Pickup med sju muttawaer på planet og roper og skriker til meg. Med ropert. ”Bort herfra din skitne og dårlige vestlige kvinne!”

Jeg la på sprang. Jeg løp for livet foran bilen, mens de kom etter. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Idet jeg kommer til inngangen hjemme, ropte de: ”Neste gang skal vi ta deg”! Jeg glemte aldri mer skautet.

Det sies at muttawaher kan alle menn bli – bare de er religiøse nok. De kan selv ta loven i egne hender og passe på at moral-lovene overholdes. Sharia-lovene spøker man jo ikke med.

En kvinne kan ikke sitte på i bil med en mann hun ikke er gift med (bare med bror, onkel eller sønn).
 
Rike kvinner har egne sjåfører. Og de er det mange av i Saudi. Men de som ikke har det, må kjøre buss. Bussen er fire-delt. Med vegg etter de tre første firedelene. Der er det sitteplasser. Den siste firerdelen bakerst, har ståplasser. Gjett hvor kvinner og barn stod.

Muttawah passer på at kvinner er tilstrekkelig tildekket i det offentlige rom, og at kvinner selvfølgelig ikke kjører bil. At kvinner oppfører seg ærbart.

Kvinner skal ikke gå ut uten mannens samtykke. Slik er det bare. Mannen bestemmer! For moralen ligger hos kvinnene.

Gulfkrigen og Kong Olav
Irak invaderte Kuwait. Ryktene gikk. Blir det krig? Vi leste jo i Arab News, men den var jo selvfølgelig godt kontrollert. Parabolantenner var forbudt. Jeg følte ikke at jeg ville ofre noe liv i Saudi Arabia. Så kvinner og barn ble etter hvert ”evakuert” til Kypros. Det var først og fremst for at ungene kunne fortsette på Den Amerikanske skolen som de hadde begynt på året før.

Nyhetene var vanskelige og få tak i -for kypriotiske nyhetssendinger var ikke så lette å forstå. På BBC Radio hørte jeg at Operation Desert Storm startet, og på et skurrende FM-bånd – ”utenlandssendinga” fra NRK samme dag – hørte jeg at kong Olav var død. Det var 17. januar 1991. Samme dag falt det noen scuds over Riyadh. Det ble en veldig spesiell dag.

Skolebussen i Nicosia hadde nå væpnede vakter på bussen – så vi dro hjem til trygge Norge.

Det ble heldigvis en kortvarig krig. Så i mars 1991 dro vi ned igjen. Da hadde jeg fått med meg pensumet for spesialfaget ”Kvinnerett” på jussen fra UiO. Jeg synes det var greit å bli kjent med egne rettigheter.