I 2015 gjennomførte Kommunerevisjon IKS en gransking av rådmann Erland Odden i Sør-Aurdal. Spørsmålet var om han hadde et for nært vennskap til tjenesteleder Lene Grimsrud til å kunne være hennes personalleder.

Det ble utarbeidet en rapport som konkluderte med at Grimsrud ikke hadde fått noen fordeler, og at Odden ikke var habil som hennes leder på grunn av at det ble stilt spørsmål ved habiliteten fra flere i kommuneledelsen. Rapporten og behandlingen av den førte til at begge sa opp stillingene sine i Sør-Aurdal.

Odden og Grimsrud har gjennom oppslag i «Valdres» og Kommunal Rapport kritisert prosessen de ble utsatt for. De ga avisene innsyn i rapporten, og «Valdres» skrev en leder med krass kritikk av kommunerevisjonen.

Denne oppmerksomheten likte kommunerevisor Åge Sandsengen dårlig, og han kvitterte med å sende ut flere dokumenter med svært personlig informasjon om de to lederne til «Valdres» og Kommunal Rapport. Dette var dokumenter han hadde fått av Sør-Aurdal kommune.

Hedalen.no har også skrevet om denne saken. Vi har fått en muntlig orientering av kommunerevisor Åge Sandsengen om konklusjonen i rapporten, men vi har ikke bedt om, og heller ikke fått utlevert den personlige informasjonen som er sendt til Kommunal Rapport og «Valdres».

Det hører med til historien at Odden og Grimsrud ikke hadde frigitt den siste informasjonen som ble sendt til pressen. Tre jurister som har vurdert dokumentene for Kommunal Rapport, har kommet til at revisjonssjefen har brutt taushetsplikten sin.

Da spørsmålet om lovbrudd kom opp, bestilte Sandsengen selv en rapport fra Advokatfirmaet Thallaug. Den konkluderer med at kommunerevisoren ikke har brutt taushetsplikten sin. Dette synet har Norges kommunerevisorforbund også, og styret for kommunerevisjonen IKS kom mandag 3. juli til samme konklusjon.

Kommunal revisjon har taushetsplikt, og den er beskrevet i kommunelovens § 78 og forvaltningslovens § 13. Dette skriver Regjeringen v/Lovavdelingen i sin vurdering av revisor sin taushetsplikt i henhold til kommuneloven:

Utgangspunktet er at revisor har en særskilt taushetsplikt etter kommuneloven § 78 nr. 7. Det heter her:

«Med mindre det følger av revisjonens oppgaver etter denne lov eller forskrift gitt i medhold av nr. 8, eller de opplysningene gjelder har samtykket til at taushetsplikten ikke skal gjelde, har revisor plikt til å bevare taushet om det de får kjennskap til i sitt oppdrag for kommunen eller fylkeskommunen.»

Etter ordlyden omfatter taushetsplikten alle slags opplysninger. Forarbeidene tilsier at bestemmelsen er ment å skulle tas på ordet, se Ot.prp. nr. 70 (2002–2003) side 108, hvor det heter:
«Bestemmelsen fastslår at kommunens revisor som hovedregel har taushetsplikt om alt de får kjennskap til under utførelsen av sitt oppdrag for kommunen.»

Om bakgrunnen for denne taushetspliktbestemmelsen heter det i Ot.prp. nr. 70 (2002–2003) side 91:

«Etter departementets vurdering er det naturlig og nødvendig at revisors vide innsynsrett reflekteres i en streng taushetsplikt. Det at revisor vil kunne gis adgang til ulike og til dels svært sensitive opplysninger er departementets begrunnelse for at det er behov for en generell taushetsplikt om de opplysninger revisor får kjennskap til i sitt oppdrag for kommunen.»

Utgangspunktet er altså at revisor er pålagt en strengere taushetsplikt etter kommuneloven enn det som etter forvaltningsloven gjelder for tjenestemenn i sin alminnelighet.

I straffelovens paragraf 209 og 210 leser vi at brudd på taushetsplikten kan straffes med bot eller fengsel i inntil ett år. Grovt brudd på taushetsplikten kan straffes med fengsel i inntil tre år.

Hvem som helst kan velge å anmelde et straffbart forhold, uansett hvilken tilknytning man har til saken. Vi er ikke kjent med at noen til nå har anmeldt denne saken til politiet.
 

Så får kommunerevisjonen og styret i selskapet spørre seg om det er i et slikt landskap de som skal se til at andre følger lover og regler, vil navigere.

Videresending av sensitiv informasjon til pressen hadde trolig som formål å styrke kommunerevisjonens sak. Hva ville ha skjedd dersom barnevernet eller sosialtjenesten oppførte seg på samme måte når de blir utsatt for kritikk?

Vi stilte Sandsengen spørsmål om han hadde noe å beklage overfor Odden og Grimsrud. Det spørsmålet svarte han ikke på.
 

Manglende vilje til selvkritikk og til å beklage er påfallende. Kanskje ikke så rart, det kunne i så fall bety innrømmelse av skyld.

Revisjonsselskapet har ikke myndighet til selv å fastslå at lovbrudd ikke har funnet sted i denne saken. Derfor må overordnet myndighet, med bakgrunn i sakens alvor, på banen.