Fisking i Hellsenningen og Rennsjøen rundt 1875

SIGRID HAUGEN

En smakebit fra heftet Bautahaugens Venner har laget til sommerutstillinga 2018: Fiske i Vassfaret og Hedalsfjella.  Det er til salgs for 30 kr. Kommende helg er sesongen slutt og dermed siste sjanse til å få med seg utstillinga.

Not brukt i Strøen

Fisking i Hellsenningen og Rennsjøen rundt 1875

Fra Syver Bertilruds «Optegnelser»:

Jeg var vel ikke mer enn ti eller elleve år når jeg først måtte være med far og drage noten. Jeg var noget stor av vekst, og derfor ble jeg tidlig satt til å gjøre tungt arbeide.

Vi hadde en meget god not, en som vi visste var meget bedre enn noen annen hadde. Fra hadde samlet opp alle de hesterumper på vide hold, som der var, og fått nok av dem så han kunne gjøre nottaug av hestetagl. Disse taug var meget gode, da de var så lette at man kunne ta dem på armen ettersom de ble draget inn, og så fløt de så lett på vannet. Dette gjorde at vi kunne drage mange flere notkast om kvelden enn noen av dem som hadde alminnelig reptau, ti når vi hadde noten inne og fisken taget ut så var det bare å kaste taugene opp i båten og ro av sted til neste notkast.

Men det var for tungt for meg, og kun lysten holdt meg oppe. Det er tungt å tenke på hvor ofte jeg skalv av overanstrengelse og tok i til siste fnugg av krefter og kun fikk som oftest skjenn for å være klosset og lite for seg.
 

En gang drog vi noten og fikk noget fisk på sætervolden. Så drog vi til Svartviken og fikk et kast der og fikk så forferdelig meget med småfisk. Omtrent 300 av dem. Dette ble så meget fisk at vi ikke turde ha den all i båten, fordi at noen andre som var ute samme aften og drog not ikke skulle få se den og bli misunnelige og gå fortelle det.

Vi rodde til sæteren igjen og var oppe i buen med all fisken vi hadde mens de drog et kast i Rensjøviken og da ikke kunne se oss. Så drog vi ut igjen og drog to eller tre kast til og fikk noget fisk. Når vi var ferdige, så var de andre fiskere der også, og de kom for å se fisken vår. Den fikk de se, og de skrek over seg fordi vi hadde fått meget mere enn de hadde. Tenk om de hadde visst om den vi hadde i buen, sa far etter de hadde gått. Det tok til å lysne i dagen når vi hadde pyntet fisken, og vi var trette.
 

En gang bar vi noten til Rensjøen og drog et kast på vestre stranden. Vi fikk en 20 stykker eller så – den peneste fisk som jeg noen gang har sett, så fet og stor. Da var far redd for at fisken skulle spenne hull på noten, så han fikk meg til å holde begge endene mens han selv sprang ut i vannet og liksom rullet not og fisk opp stranden og inn på flat mark. Så trett som jeg var før vi kom hjem, ti vi bar all denne fisk og noten attpå. Vi drog not mer eller mindre alle somre hjemme.
 

• Se dette oppslaget fra åpning av utstillinga.

Ved Aurdalsfjorden ca 1920