Budsendt fjøsvikar med doktorgrad i medisin

BILDER FRA GÅRDEN: ARNE G. PERLESTENBAKKEN

Marie Stugaard vokste opp i Hedalen. Nå bor hun sammen med mann og to barn i Kobe i Japan. I februar var hun fjøsvikar i Lyngstad i tre uker.

Marie studerte medisin ved universitetet i Bergen i tidsrommet 1979–1985. Doktorgraden fullførte hun i 1995. Seinere har hun blitt spesialist i indremedisin og hjertesykdommer. Hun var post-doc forsker ved Cleveland Clinic, Ohio, USA i tidsrommet 1995-1997 og senior forsker ved National Cardiovascular Center, Osaka, Japan 2001-2002. Hun har også bak seg en omfattende yrkeskarriere ved flere sykehus i Norge, de siste årene som overlege i kardiologi. Marie har også publisert vel 30 artikler i internasjonalt anerkjente tidsskrifter.

 

Marie holder foredrag om ny ultralyd forskning hun driver med ved Universitetet i Osaka, på verdens største hjertekongress i London i august 2015, for ca 500 tilhørere.

På en hjertekongress i Osaka i 2012, med 3 ledende og berømte professorer innen Stugaards fag, til venstre hennes nåværende sjef ved Universitetet i Osaka, til høyre sjefen fra tiden ved Cleveland Clinic i USA, og helt til høyre en av pionerene innen ultralyd i Japan, som har vært en god samarbeidspartner der.

Vi lar Marie fortelle.

Oppvekst i Hedalen

Jeg ble født helt på slutten av 50-tallet og vokste opp i Hedalen, de første åra bodde vi hos mormor sammen med en stor slekt om vinteren, og på sommeren bodde vi i Stugaarden hos farfar, fordi far måtte hjelpe til på garden. Det første jeg husker i livet mitt, er at jeg satt i åkeren der da vi holdt på med slåttonn.

Farfar var bonde med stor B, han levde og ånda for dyra sine, dyra kom foran folk, det var mjølkekyr, Telemarkskyr, som stod hans hjerte nærmest.

Far og mor kjøpte et lite småbruk, Lyngstad, da jeg var seks år, med to yngre søstre, bror min ble født noen år seinere. Etter hvert arva vi noen dyr fra farfar. Vintrene var relativt rolige, men om somrene var det travelt med høyonn, så vi hadde ikke noen sommerferie med utfarter til spennende plasser, slik som mange andre jevnaldrende.

Far min kunne alt om dyra, han ble ofte tilkalt når det var problem på garder rundt omkring, han fungerte nesten som en dyrlege, og han slakta sjøl, det var en aktivitet mor mi likte dårlig, men vi unga var veldig nysgjerrige og sto bak gardinene og titta. Vi lærte om livet og døden på en naturlig måte.

Som ungdom var jeg ikke alltid like glad for å bo på gard. Men etter at jeg ble voksen har jeg satt stor pris på oppveksten og det sunne livet, og faktisk friheten vi hadde på garden, samt at vi lærte oss hardt arbeid.

Mens jeg studerte medisin ved Universitetet i Bergen, tok jeg så ofte jeg kunne i helgene turen med toget over fjellet til Nesbyen, og så ble jeg henta med bil heim til Hedalen, og da mjølka jeg for hand, det syntes jeg var artig og en fin avkobling fra all lesinga.

Arven fra foreldrene –og veien videre
I slekta vår har det vært bønder i generasjoner.

Foreldrene våre ble etter hvert svært involvert i bevaring av telemarkfeet, og var aktivt med i Landslaget for Telemarkfe i mange år, de solgte dyr både i Norge og i Sverige, og de mottok flere priser for kyrne sine og for innsatsen for å bevare denne trua ferasen.
 

Telemarkskyr på beite på jordet i Lyngstad

Mor og far (Ragna f. Berg og Gudmund Stugaard) med praktkyrne.

Her er én av flere priser som mor og far fikk.

Far med Gunnar Haugo, som i flere år ledet Landslaget for Telemarkfe, og som kom mange ganger på besøk til Hedalen.

Far min gikk etter hvert over til 100 % økologisk drift. Og han starta seterdrift i Muggedalen etter han var fylt 80 år!

• Ny seterdrift i Muggedalen (2004)

• Bufardag i Muggedalen (2008)

Bror min har overtatt garden etter foreldrene. Han har hatt full jobb ved siden av i Vestfold siden -93. I vinter måtte den faste avløseren hjem et par måneder på grunn av sykdom i familien hans. Det var nærmest umulig å få adekvat avløser. Bror min utfordra meg. Da var valget ganske klart, så fort jeg kunne tok jeg et fly fra Japan for å være fjøsvikar og ta hand om dyra som var på garden, pluss en liten kattepuss.

Det var hardere arbeid og lengre arbeidsdager enn jeg trodde, men med god hjelp av mellomste søster Gunhild og nabo Arne P, gikk det bra, og det var til dels moro også. Høgdepunktet var å ta imot en liten kalv en fredagskveld. Så stilte også Maja sporty opp med diverse hjelp, og flere i slekta med støtte i form av frokost og middager. Det var tre uker jeg ikke ville vært foruten!

• Vil ta vare på verdas flottaste kyr

Det er såklart mye arbeid med dyr, men og mye glede. Det er et uforutsigbart yrke å være bonde, på mange måter ikke ulikt legeyrket. Det er som sønn min sa når han som 6 åring skulle vurdere framtidsplanene: skulle han bli lege som mamma, isåfall måtte han jobbe på natta; skulle han bli bonde som bestefar, vel, da måtte han også jobbe masse og drive med mye skitt og lort, akkurat som en lege...

Man bør nok være entusiast for å drive som bonde på et småbruk i ei slik lita fjellbygd som Hedalen, men det bør være liv laga for entusiaster som vil drive med dyr, og det må vi få politikere og myndighetene til å få øynene opp for…

Så vil jeg avslutte med en melding Gunhild fikk ifbm jobben sin som areal planlegger i Lillehammer kommune, fra eieren av storgården Bjerke, etter at hun forklarte han hvorfor hun ikke hadde besvart henvendelsen hans: “ Vær glad at du utgår fra en familie som støtter opp om hverandre og forpliktende ivaretar foreldrenes arv og verdier.”

Ut for foring, sommer som vinter

Praktkyrne med de majestetiske horna inne i gamlefjøset i Lyngstad.

Søstrene Gunnhild og Marie har kustus på småkalvene.

Vasking av jur før mjølking
 

Mjølking med mjølkemaskin.
 

Oksefar, som er ca. 1 1/2 år gammel avlsokse.