Del 1 | Del 2

Programlederen, førsteklassingen fra 1967, på forhånd kjent for oss i komiteen, men ikke for andre, ble introdusert. Svein Frode Nordby skulle igjen stå på scena på Hedalen skole etter snart 50 år. En programleders jobb er å knytte de forskjellige innslagene sammen på en lett og ledig måte. Hans væremåte og mange humoristiske innslag gjorde at han tok publikum med storm. Jeg kan ikke huske å ha opplevd før at programlederen har fått trampeklapp i det han går av scena.

Kveldens hovedtaler, Ole Engebret Veimodet, 2. klassing i 1967, og var programleder for jubileet for 25 år siden. Denne gangen var han forfremmet til å bli hovedtaler. Skjemt og alvor i skjønn forening, med minner fra egen skoletid. Han reflekterte over nyere fenomen, så som: tunfisk biter i vann, til forskjell fra tunfiskbiter i vann, men hadde også seriøse betraktninger om lærdommens nødvendighet for å fungere i samfunnet, og fremmedspråkenes betydning i en verden som blir mindre og mindre. Både innholdet, men også måten han framførte budskapet, på ekte hedalsdialekt etter så mange år innenfor Ring 3, gjorde at han trollbandt sitt publikum.

Bjørk Matheasdatter holdt hilsningstale. Hun knyttet trådene tilbake til sin bestefar ved et dikt som han hadde skrevet. Bestefaren, Ingvald Garli, var den første rektoren ved skolen, og svært mange i salen kunne kjenne igjen hans tanker om liv og natur i et av hans dikt, som Bjørk framførte. Hun framhevet Hedalen skole og bygdesamfunnet rundt den som viktige elementer for sin egen utvikling og sitt syn på samfunnsspørsmål.

Ordfører Helland hilste fra kommunen. Også her ble det trukket fram hvor viktig skolen er for hedøler, både som skole og som en institusjon i bygdesamfunnet.

Helge Rustad var lærer i Hedalen i oppstartsåret. Han kom fra skolen på Ildjarnstad, og ga oss noen tankevekkende tilbakeblikk fra sin tid her for 50 år siden. Han framhevet skolens betydning for et velfungerende bygdesamfunn, både læringsmessig og sosialt. Han uttrykte sitt ønske om at skolen må få leve, og da i likhet med flere av talerne. Han pekte dessuten på den nye tids utfordringer knyttet til oppførsel og disiplin. De som var elever i hans tid som lærer her, fikk det beste skussmål, ved at disiplinærvansker visstnok var et ukjent ord på den tida. Riktignok var undertegnede ferdig med grunnskolen på angjeldende tidspunkt, men « lell da gut»!

Programmet var for øvrig fylt med kulturelle innslag. Skolens elever bidro gjennom sitt prosjekt «Sal og Scene».

Sanger fra hele tidsperioden ble framført som allsanger, under stødig musikalsk ledelse av Anne Margrethe Wilter, Lena Aspmo Fossholt og Arnstein Li.

Den samme Arnstein, sammen med Mari Fossholm og Inger Olea Digene er kjent som musikalske tungvektere i bygda, og disse gjorde sitt til at den merkevaren vil leve videre.

Betydelig munterhet ble aspirantene i Hedalen Musikkorps til del. Vel trodde vi at aspiranter var en betegnelse på nybegynnere, men ikke i dette tilfellet. Deltakerne var for det meste av god og velkjent årgang, hvilket også musikkstykket ga inntrykk av. Så er spørsmålet, som programlederen sa, - hvor gode blir disse når de føler seg voksne? I så måte har nok jeg størst forventning til de yngste deltakerne.

Miranda, oppvokst i Elvely, hadde fått med seg at det var 50-årslag i Hedalen denne kvelden. Hun fant anledningen til å komme innom, og serverte gullkorn på rekke og rad. Naturlig nok til begeistrede latterbrøl i salen. I lyset av farsens humor stiger imidlertid alvoret fram, hvilket får meg til å tenke på Piet Heins ordtak: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

Lederen i FAU, Kjersti G Jordet, takket av alle som hadde bidratt til en minnerik kveld. Blomster og signerte historiehefter skiftet eier. Vemodig i den sammenheng er at rektor Arne Ruste forlater oss om et par måneder.

Kvelden ble avsluttet med et dundrede og fargesprakende fyrverkeri, til glede for de frammøtte, men til stor forskrekkelse for kalvene på Øverby, hunden i Bjørnstad og kattene i Lia. Komiteen hadde nødvendig tillatelse til oppskyting, men konsekvensene av fyrverkeriet var ikke i tilstrekkelig grad kalkulert. Som dyrevenn er jeg den første til å beklage de uheldige følgene.

Det er altså så mange som skal til for å gjennomføre et slikt arrangement. Dette er ingen enmannsverk, eller timannsverk. Jeg har forsøkt å regne etter, og har kommet til mer enn 50 personer. Ergo er det ikke tjenlig å ramse opp navn, for risikoen er likevel til stede for at noen blir glemt. Så til alle dere som har deltatt i forberedelser til, deltakelse i, eller oppryddingen etter jubileet: Hjertelig tusen takk!

Og så til alle gjestene. Jeg så ikke annet enn blide fjes, og takk for alle muntlige tilbakemeldinger, e-poster og sms’er med godord i ettertid. Godordene tilfaller alle de som i anledning av jubileet stilte opp for fellesskapet.

Jeg var med i komiteen for 25 år siden også. Nå er det 25 år til neste gang. Og mitt ønske for 50-årsjubilanten er at det blir en 75-års dag for Hedalen barne- og ungdomsskole, om det så måtte bli uten meg, - i komiteen.;)
Med hilsen Magne R.