På Hølersetra

Mye folk, i gamle klær, er samlet. Står og snakker. En kommer farende, andpusten, og roper:

–Har de hørt det - At det kjem nokkon med ei stor gave hit i dag?

Flere: – Ei stor gave, håkken te, da? 

Budbringer: – Je veit itte, men dei trur det e te kjerka. Han Hans i Bråtån rei forbi dom ved Vallershaugen i dag tidleg. Det var mange karer tå dei og fleire hester. Dei hadde lurt på hå langt det var att te kjørka, sa'n. Og så prata dei så rart at han nesten itte hadde skjønt hå dei sa!

Kone: – Kjende'n Hans dei?

Budbringer: –  Nei, og det såg ut som det var gjeve folk, sa'n, med fine kleer og gromme hester.

Kone: – Neimen, kanskje det e denna rikmann som drog forbi her for ei to, tre såmmårer sea. Han som vart sjuk og vart liggand så lenge på Nerby, veit de.

Mann: – Og ja, han som va i kjørka te hår dag og ba om å bli fresk att, ja, sammen med kara sine. Je hugser da det, je var med og hjelpte'n mange gonger, je! Vi måtte bera'n i fystninga, då dålig va'n... Men så fine våpen som han hadde.

Inna såmmår'n va omme, så va'n så bra at at'n kunne reise videre. Han va nok langt herifrå, for han prata messom så rart. Men fer enn han drog sørover, så sa'n at detta skulle'n itte glømme. Han ville kåmmå att med nokko te kjørka, sa'n, for det va der han hadde fått hjelp. Det sku vara ein takk te Vårherre. Ja, du hugser vel detta, du med, Hallstein?

En prestekledd kommer bort til folkehopen - som hilser_ærbødig på han far sjøl.

En smågutt kommer heseblesende og roper: Nå kjem dei, je ser dei, rett borti her!

Et følge kommer. Helst skulle det vært med en hest eller to. Hvis ikke kan det jo brukes ei båre, med to mann i hver ende, som bærer madonnaen og skapet innpakket i noe strieaktig. Flott kledd rikmann i spissen. Folkehopen drar seg forsiktig unna, for å gi plass til følget, som går i retning kirkeporten. Presten går fram mot stormannen, bøyer seg og bukker.

Presten: – Velkommen i Jesu navn! Er du den mannen som var her så lenge for et par somre siden? 

Stormannen: – Takk, Gissur prest! Jo, jeg kommer her nå i dette Herrens år 1210, for å takke Jesus Krist for min helbred, som jeg gjenvant her i denne lille kirken. På min ferd hjem fra hellig Olav skrin i Nidaros, ble jeg syk. Farlig syk. Men ved bønn og bot ved alteret her i Hedalen, fikk jeg lindring og helbredelse, slik at jeg kunne dra tilbake til min kjære hustru og barn langt der borte.

Presten: – Ja, der er mange som har funnet hjelp her hos oss.
Stormannen: – I takknemlighet har jeg latt lage en himmeldronning til kirken i Hedalen. To vintre og en sommer gikk det, der borte i England, før Jomfru Maria og skapet var ferdig. På min faders langskip ble hun fraktet over havet og inn den lange fjorden i vest, og sterke hester og menn har båret henne over de høye fjellene til Hedalen. Så nå takker vi Gud for at vi endelig er fremme. Måtte Jomfru Maria bli til velsignelse for bygdens folk og måtte hun få vavre lenge i kirken!

En av karene i følget: – Skal vi vise henne frem for prest og almue, herre?
Stormannen: – Ja, gjer det! Må dere ta mot henne i ærbødighet!